9 FNS KVINNEKONVENSJON OG FORSKJELLSBEHANDLING FOR Å FREMME LIKESTILLING

9 FNS KVINNEKONVENSJON OG FORSKJELLSBEHANDLING FOR Å FREMME LIKESTILLING






KDK - DEMROK avslutningskonferanse

9


FNs kvinnekonvensjon og forskjellsbehandling for å fremme likestilling

Professor Anne Hellum

Konferanseforedrag 10 desember 2008.



1.Kort om konvensjonens bakgrunn og innhold

FNs kvinnekonvensjon ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1979, året etter den norske likestillingsloven.1 Den er i dag ratifisert av 185 stater.

Begrunnelsen for vedtakelsen av en egen konvensjon mot diskriminering av kvinner var å gjøre det alminnelige kjønnsdiskrimineringsforbud mot kvinner synlig, tilgjengelig og effektivt. Forbud mot å diskriminering på grunnlag av kjønn, rase, religion ble innført gjennom konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) allerede i 1966.

Med en egen konvensjon mot diskriminering av kvinner og en egen håndhevingsmekanisme ville FN styrke statenes ansvar for å bekjempe kvinnediskriminering. Artikkel 1 innfører et generelt forbud mot alle former for diskriminering av kvinner. Vernet spesifiseres gjennom egne bestemmelser om lik rett til helse, utdanning, arbeid, politisk deltakelse, statsborgerskap og likestilling i familie og ekteskap.

Som et ledd i å oppnå faktisk likestilling mellom kvinner og menn gir den et vern mot direkte, indirekte, strukturell og multippel diskriminering av kvinner.

- Med direkte diskriminering menes forskjellsbehandling som eksplisitt referer til kjønnsbaserte karakteristikker, såkalte kjønnsstereotypier, som ikke har noen saklig begrunnelse.

- Indirekte diskriminering oppstår når kjønnsnøytrale bestemmelser, beslutninger og handlinger på grunn av eksisterende biologiske, sosiale, kulturelle eller økonomiske forskjeller mellom kvinner og menn slår ulikt ut. Dette er den mest alminnelige form for diskriminering i dag og den form for diskriminering det er vanskeligst å komme til livs. Ulike arbeidsvilkår for deltidsansatte, hvor et flertall statistisk sett er kvinner, utgjør som Helga Aune vil utdype, en av de mest utbredte former for indirekte diskriminering av kvinner i dagens Norge. Her er vernet både etter kvinnekonvensjonen, EU-retten og den norske likestillingsloven blitt betydelige utvidet siden kvinnekonvensjonen og likestillingsloven ble vedtatt.

Konvensjonen bygger på en erkjennelse av at et individuelt vern mot direkte og indirekte diskriminering ikke er nok. Den pålegger statene en plikt til å ta i bruk kollektive, proaktive og preventive tiltak. For å komme diskriminering av kvinner som bunner i strukturelle historiske, sosiale og økonomiske kjønnsulikheter til livs gir artikkel 4.1 i konvensjonen adgang til å vedta ”midlertidige særtiltak som tar sikte på å fremme faktisk likestilling mellom kvinner og menn,” såkalt positiv særbehandling”. Kvinnekomiteen oppstiller i generell rekommandasjon 25 et krav om reell likestilling og anfører at positiv særbehandling etter omstendighetene er å anse som en del av selve diskrimineringsforbundet og ikke som et unntak:2

Som et ledd i å komme underliggende strukturelle årsaker til diskriminering til livs pålegges statene, som har ratifisert, en forpliktelse til å arbeide for å modifisere eller avskaffe stereotype kjønnsoppfatninger. Kvinnekonvensjonen er det menneskerettighetsinstrument som gir det mest omfattende vernet mot stereotypier:

Kvinnekonvensjonen tar høyde for det forhold at kvinner ikke bare diskrimineres som kvinner men også på grunn av rase, etnisitet, funksjonshemming eller seksuell legning. Generell rekommandasjon 25 gjelder Women Migrant Workers. For å få et grep om multippel diskriminering – hvor flere diskrimineringsgrunnlag virker sammen - oppfordrer kvinnekomiteen statene til å føre statistikk som ikke bare viser arbeidslivsdeltakelse, politiske deltakelse eller pådømte voldtektssaker i form av kjønn, men også i form av kvinners alder og etniske bakgrunn.


2. Kort om gjennomføringen – særlig om NGO enes rolle

Norge inkorporerte kvinnekonvensjonen gjennom likestillingloven i 2005. Norge ratifiserte kvinnekonvensjonen i 1981 hvilket medfører at likestillingsloven og annen norsk lov skal utformes, tolkes og praktiseres i tråd med konvensjonens standarder.

For å føre kontroll med statenes gjennomføring av konvensjonen er det opprettet et eget håndhevingsorgan – FNs kvinnekomite. De ratifiserende statene har en plikt til å redegjøre for kvinnekomiteen om sin framgang med å gjennomføre konvensjonens standarder i politikk, lovgivning, doms og forvaltningspraskis gjennom et periodisk rapporteringssystem. Kvinnekonvensjonen legger på denne måten rettslige, rettspolitiske og politiske føringer. Et stortingsflertall kan ikke bli enig om å fravike det direkte, indirekte og strukturelle diskrimineringsvernet som nedfeller seg i konvensjonen.

For å sikre en balansert og uavhengig behandling av statenes rapporter har komiteen utviklet prosedyrer som gir NGO’er – herunder kvinneorganisasjonene -anledning til å legge fram informasjon for komiteen gjennom skyggerapporter og i praksis møte komiteens medlemmer. Rapporteringsplikten utgjør en mekanisme som det sivile samfunn kan bruke til å holde politikere og embetsverk ansvarlige i forhold til kvinnekonvensjonens standarder.

Kvinnekomiteen har til nå behandlet 7 periodiske rapporter fra Norge om gjennomføringen av konvensjonen i norsk rett. Komiteen har gjennom sine konkluderende kommentarer til statsrapportene satt fingeren på en rekke forhold, noe jeg vil komme tilbake til.


3. Hva betyr dette i praksis

Spørsmålet jeg er bedt om å besvare er om norsk likestillingslovgivning, likestillingspolitikk og likestillings- og diskrimineringsombudets praksis er i tråd med kvinnekonvensjonens standarder for balansering av forskjellsbehandling og likestilling? La meg først si at det ikke er foretatt noen systematisk undersøkelse av denne problemstillingen. Mitt opplegg og likedan Kirsten Sandberg og Helga Aunes illustrerer problemstillingen gjennom utvalgte eksempler.

Jeg skal ta for meg tre eksempler som illustrerer spenninger mellom kvinnekonvensjonen og norsk retts syn på forskjellsbehandling og likestilling.


a)Positiv særbehandling av kvinner

Konvensjonens kvinnesentrerte utgangspunkt får klar betydning i forhold til adgangen til å forskjellsbehandle for å framme likestilling, som er hjemlet i artikkel 4.1 i konvensjonen.

Kvinnekonvensjonens formål om å oppnå kjønnslikestilling gjennom avskaffelse av kvinnediskriminering tilsier at adgangen til å særbehandle menn krever sterkere grunner enn det som gjelder for kvinner. Ved innføring av adgang til særbehandling av menn i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn i likestillingslovens § 3a, ble Norge anmodet av FNs kvinnekomite om å redegjøre for bakgrunnen og formålet med dette tiltaket.3 I forarbeidene til den norske likestillingsloven reflekteres dette gjennom en formulering om at ”internasjonale forpliktelser antakelig setter grenser for hvor langt adgangen til å anvende positiv særbehandling av menn rekker.”4

Kvinnekomiteen har i generell anbefaling nr. 25 gitt en omfattende redegjørelse for fortolkningen av artikkel 4.1. som den ser som et viktig virkemiddel til å oppnå reell - ikke bare formell - likestilling:

”In the Committee’s view, a purely formal legal or programmatic approach is not sufficient to achieve women’s de facto equality with men, which the Committee interprets as substantive equality.”

Et omstridt spørsmål er hvor langt staten kan, bør og må gå i å forskjellsbehandle for å øke kvinneandelen i høyere stillinger. Ved behandlingen av Norges 7 periodiske rapport – i august i fjor - uttrykte kvinnekomiteen, på samme måte som tidligere år, bekymring for den lave prosentandelen kvinnelige dommere og professorer (23) og oppfordret til å ta i bruk ulike former for midlertidige særtiltak.

Som de fleste her sikkert vet har Norge – i lys av EFTA domstolens avgjørelse i saken not Universitetet i Oslo - lagt seg på en restriktiv linje i forhold til bruk av kvoterings- og øremerkingsvirkemidlet i ansettelsessammenheng. Dette henger sammen med at EF-domstolen i en rekke dommer har underkjent lover som gir adgang til å ansette det underrepresenterte kjønn uten at det foretas en individuell vurdering av den konkurrerende søker. I Universitetet i Oslo saken ble øremerking av stipendiatstillinger, post doc stillinger og professorater ansett som et uforholdsmessig inngrep i eventuelle konkurrerende søkeres individuelle rettigheter. Det vil si at øremerking ble ansett i strid med proporsjonalitetsprinsippet.

Universitets- og høgskolesektoren har i kjølvannet av denne rettsavgjørelsen lagt seg på en svært streng fortolkning av EF-direktivene. Man har stort sett gått bort fra bruken av kvotering og øremerking. Det er på universitetene, etter new business management modellen, innført likestillingspolitiske handlingsplaner med måltall som er i tråd med likestillingslovens krav om å fremme likestilling. UiO har i sin plan for 2007 til 2009 forpliktet seg til å få et minimum på 35% kvinner blant nytilsatte professorer og 50% kvinner blant nytilsatte førsteamanuensiser. Kvoterings- og øremerkingsvirkemiddelet er erstattet med en oppmuntringsmodell, i form av mentor-ordninger, begrensede økonomiske støttetiltak til kvinnelige doktorgrads og post doc stipendiater og i noen grad økonomiske insentiver for å belønne institutter som får opp kvinneandelen.

Universitetets problemer med å oppnå de måltall de har satt seg – i 2007 hadde UiO 22,9% kvinnelige professorer og 37, 8 % førsteamanuensiser - reflekterer den likestillingsrettslige klemma mellom kravet om å avskaffe indirekte diskriminering og de virkemidler som etter EF retten tillates.

Et helt sentralt spørsmål i denne sammenheng er hvilken betydning kvinnekonvensjonen har for fortolkingen av EFs likestillingsdirektiv . Som kjent referer EFTA domstolens avgjørelse i Universitetet i Oslo saken og samtlige av EF-domstolens avgjørelser seg til det gamle likestillingsdirektivet. Det nye likestillingsdirektivet henviser til kvinnekonvensjonen, hvilket betyr at den skal inngå i fortolkningen. FNs kvinnekomite har i årenes løp kommet med sterke oppfordringer til statene om ta i bruk positiv særbehandling for å øke prosentdelen kvinnelige ledere, professorer og dommere. Komiteen har så vidt jeg kan se ikke uttalt seg om hvordan den tolker proporsjonalitetskravet eller kommentert EF domstolens praksis. EF domstolen har ikke avsagt dommer som gjelder denne typen saker etter vedtakelsen av det nye direktivet.

Utdanningsdepartmentet og Universitetet i Oslos planer om å innføre øremerking av post doc stipend på områder med signifikant underrepresentasjon og påviste karrierebarrierer for kvinner, som matematisk institutt, kan i denne sammenheng komme til å bli en ny prøvesak. Etter mitt skjønn bør proporsjonalitetskravet tolkes i lys av kvinnekonvensjonens krav om reell likestilling slik at denne typen tiltak rommes.5


b. Verdsettingen av hus- og omsorgsarbeid, særlig om ekteskapslovgivningens regler om deling av pensjon ved skilsmisse

En av de mest signifikante kjønnsurettferdigheter i dagens Norge er at ni av ti minstepensjonister er kvinner. Det forhold at andelen av kvinnelige minstepensjonister øker henger sammen med at kvinner i mye større grad enn menn arbeider deltid. Hvilken betydning kvinnekonvensjonen har for deltidsarbeidendes pensjonsrettigheter i arbeidslivet vil Helga Aune ta opp.

Jeg vil knytte noen refleksjoner til kvinnekonvensjonens betydning for ekteskapslovens regler om deling av pensjonsrettigheter mellom ektefeller ved skillsmisse.

Etter ekteskapsloven kan som kjent trygd og pensjonsrettigheter holdes utenfor den felles formue som skal likedeles ved skilsmisse. Dette er en kjønnsnøytral regel som slår kjønnsskjevt ut all den stund menn i overveiende grad opparbeider seg solid pensjon gjennom heltidsarbeid mens kvinner som gjennomgående arbeider deltid ender opp som minstepensjonister. For å bedre kvinners stilling etter langvarig ekteskap ved skillsmisse ble det i 1998 innført en endring i ekteskapslovens 61 som åpnet opp en mulighet for å tilkjenne den andre ektefellen et beløp – dersom denne blir ”urimelig dårlig stillet”. Det dreier seg i henhold til forarbeidene om en meget snever unntaksadgang etter en streng vurdering. Regelen er lite brukt – det forelå i 2004 bare en rettsavgjørelse. Etter professor Tone Sverdrup og Peter Lødrups vurdering ville en deling av partenes pensjonspoeng i folketrygden opptjent under ekteskapet harmonere bedre med ekteskapslovens likedelingsprinsipp enn den svært snevre unntaksadgangen.6

I fortalen til kvinnekonvensjonen rettes oppmerksomhet mot kvinners rett til likeverd, herunder ”kvinnenes viktige bidrag til familiens velferd og til samfunnets utvikling, noe som hittil ikke har vært fullt ut anerkjent”. I generell kommentar 21 til artikkel 16 om likestilling i familie og ekteskap slår kvinnekomiteen fast at økonomiske og ikke-økonomiske bidrag i form av for eksempel hus- og omsorgsarbeid skal likestilles.7 Kvinnekonvensjonens kilder ble imidlertid ikke trukket inn i forberedelsen av reformen.

I Norges 6 periodiske rapport kommenteres denne reformen som et likestillingsmessig gjennombrudd uten noen full drøftelse av den sterkt begrensede adgangen og kritikken som er reist fra faglig hold:

These changes in the statute mean that for the first time compensation cane be determined for one partner in the relationship while the other, whose accummulated pension- and security rights, can keep these rights separate, outside of the division of common property.” (S 55)

Så vidt jeg vet framkom ingen kritikk i form av skyggerapport og kvinnekomiteen tok ikke opp forholdet til generell kommentar 21 og prinsippet om likestilling mellom hus og omsorgsarbeid og lønnsarbeid ved behandlingen av Norges rapport. Prinsippet om å likestilling mellom ulike typer arbeid burde utvilsomt vært utredet og vurdert både i tilknytning til reformen og i tilknytning til kvinnekomiteens kommentar.


c. Innvandrerkvinners stilling

I kvinnekonvensjonens fortale rettes oppmerksomheten mot det forhold at kvinner ikke bare diskrimineres som kvinner men også på grunn av etnisk bakgrunn eller fattigdom. Kvinnekomiteen har i økt grad tatt opp diskriminering av kvinner som henger sammen med et samspill mellom kjønn, etnisitet og sosial bakgrunn, såkalt multippel diskriminering. Komiteen adresserer i generell rekommandasjon 26 Women, migrant workers.

FNs kvinnekomite anmodet Norge ved framleggelsen av 5, 6 og 7. periodiske rapport om å redegjøre for hva som gjøres for å sikre innvandrer- og flyktningkvinner samme sosiale og økonomiske rettigheter som etnisk norske kvinner.8 I sin kommentar til 5 og 6 periodiske rapport uttaler komiteen:

”The Committee expresses concern about the multiple discrimination faced by migrant, refugee and minority women with respect to access to education, employment and healt care and exposure to violence.” (24)

Komitteen anmodet Norge:_

“..To be proactive in its measures to prevent discrimination against these women, both within their communities and in society at large, and to increase their awareness of the availability of social services and legal remedies”

Denne siste anbefalingen er en konkret manifestasjon av en mer generell menneskerettslig plikt til å informere borgerne om deres rettigheter. Anbefalingen er et uttrykk for en proaktiv forpliktelse om å informere om rettigheter på en slik måte at det tas hensyn til språklige, kjønnsmessige og sosiale barrierer. Det er ikke nok å informere, informasjonen må tilrettelegges slik at den når fram

Tina Nordstrøm har i sin mastergradsavhandling, her ved Avdeling for kvinnerett, utredet hvilke føringer kvinnekonvensjonen legger i denne sammenheng.9 Hun viser også hvordan innvandrerkvinners rettsinformasjonsbehov ofte atskiller seg fra menns fordi de innvandrer på andre måter. Flertallet av kvinnelige innvandrere får bosettingstillatelse på grunnlag av familiegjenforening og har ofte en lavere språkkunnskaper og svakere arbeidsmarkedstilknytning enn mennene som kommer først. Rettsinformasjonstiltak som ikke tar hensyn til den kjønnede virkeligheten med hensyn til bl.a språk, sosial situasjon og arbeidslivstilknytning får i mange tilfelle den konsekvens at de kvinnene som er mest sårbare og har størst informasjonsbehov faller utenfor – slik at de heller ikke får oppfylt andre grunnleggende rettigheter. Forslaget om å legge ned kontoret for fri rettshjelp som drives av Oslo kommune - hvor 90 % av klientene er innvandrere, hvorav en halvpart kvinner, hadde blitt nedlagt, ville ført til en vesentlig svekkelse av denne gruppen kvinner.

Et spørsmål med hensyn hva som skal til for å tilfredsstille dette proaktive og kontekstspesifikke tilgjenglighetskravet som gjelder rettighetsinformasjon er om det er adgang til å ha egne rettsinformasjons- og retthjelpstilbud for kvinner . Juridisk Rådgivning for kvinner er et slikt tilbud. Det er det eldste og mest omfattende rettsinformasjonsprogrammet som henvender seg til innvandrerkvinner i Norge. Juridisk rådgivning for kvinner ble for noen år siden brakt inn for likestillingsombudet av en mannlig jusstudent. Den mannelige jusstudenten mente seg diskriminert fordi JURK bare ansatte kvinner. Han henvendte seg med sin kjønnsdiskrimineringsklage til likestillings- og diskrimineringsombudt. Juridisk rådgivning for kvinner anførte overfor Ombudet at en stor del av klientene og informasjonsmottakeren var innvandrerkvinner som hadde et særlig ønske om bli betjent og undervist av kvinner. Dette argumentet ble tillagt vekt av Ombudet som mente at JURK ikke var i strid med likestillingsloven. Saken er bragt inn for klagemenmda.

Jeg er enig med Ombudets uttalelse i denne saken og mener den er i tråd men kvinnekonvensjonen. Et kjønnsnøytralt tilbud vil i praksis ikke bli benyttet av store grupper kvinner og vil således føre til indirekte diskriminering. Forbudet mot kjønnsstereotyper i artikkel 5a må etter mitt skjønn tolkes i lys av forbudet mot indirekte diskriminering i artikkel og adgangen til positive særtiltak i artikkel 4,1. Det er på den annen side et nasjonalt ansvar å sikre at det også finnes et kjønnsnøytralt tilbud slik at kvinner ikke utelukkende henvises til egne kvinnetiltak, noe som kan bidra til å befeste stereotypier.


3. Inkorporasjon i menneskerettsloven med forrang – symbolfunksjon og lysbryterteori

Den rød-grønne regjeringen sendte for noen uker siden, etter mange og lange kontroverser med embetsverket i justisdepartement, et forslag om å inkorporere kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven ut på høring. Dersom forslaget blir vedtatt vil kvinnekonvensjonen på linje med andre konvensjoner gis forrang dersom det oppstår konflikt med norsk rett.

Selv om kvinnekonvensjonen allerede er ratifisert og siden inkorporert, og således en del av norsk rett, gjøres det lite bruk av den i utforming av politikk, lovforslag eller avgjørelser i enkeltsaker. Kvinnekonvensjonen er ikke referert til i en eneste dom og den er ikke trukket inn i mer enn 4-5 saker som er behandlet av likestillings og diskrimineringsnemnda. Paradoksalt nok ble kvinnekonvensjonen hyppigere referert til i klagenemndas saker i årene før kvinnekonvensjonen ble inkorporert i likestillingsloven. Barne- og likestillingsministeren og justisministeren fremhevet i tilknytning til Regjeringens beslutning om å fremme forslag om å inkorporere kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven med forrang at dette ville styrke konvensjonens symboleffekt og således dens gjennomslagskraft.

Mitt spørsmål til statssekretær Øye, som dessverre ikke er her, er om regjeringen antar at en symbolsk statusheving i form av inkorporasjon i menneskerettsloven med forrang automatisk vil føre til økt bruk og vektlegging av konvensjonen? I tilknytning til dette fenomen, som i rettsosiologisk sammenheng refereres til som lysbryterteorien, vil jeg understreke behovet for økede ressurser med sikte på kompetanseheving og informasjonsvirksomhet både på nasjonalt og lokalt nivå:

- Eksemplene jeg har trukket fram viser at det er behov for å styrke

kompetansen til embetsverket for å få kvinnekonvensjonens standarder utredet i tilknytning til lovreformer – ikke bare når det gjelder likestillingsloven men også ekteskapsloven, bioteknologiloven og forslag til kjønnsnøytral krisesenterlov osv.

- Så vidt jeg vet finner det ikke sted noen systematisk utredning og inndragelse av kvinnekonvensjon, verken i Ombudet eller Likestillings og diskrimineringsnemndas behandling av saker. Det er behov for å styrke disse instansene, som har et nasjonalt overvåkingsansvar økte faglige ressurser, i tilknytning til en eventuell inkorporering i menneskerettsloven.

- Da barnekonvensjonen ble inkorporert ble det tatt initiativ til en omfattende informasjonsvirksomhet, herunder et eget i informasjonsopplegg for kommunene. Tilsvarende tiltak bør finne sted i tilknytning til inkorporering av kvinnekonvensjonen. I lys av kvinnekomiteens merknader til Norges 5,6 og 7 periodiske rapport vil jeg framheve behovet for å styrke innvandrerkvinners rett til rettsinformasjon, herunder informasjon om kvinnekovensjonen. Den lave prioriteringen av rettsinformasjon til svake grupper generelt og rettsinformasjon til invandrerkvinners spesielt er egnet til å svekke Norges legitimitet i internasjonale kvinne- og menneskerettighetsspørsmål. Jeg viser i denne sammenheng til at Legal Empowerment of the Poor er et høyprioriert anleggende i bistandssammenheng.

- Kvinneorganisasjonene har gjennom skyggerapportsystemet og

adgangen til å legge sitt syn fram for komiteen en viktig kontradiktorisk rolle. Dette er en krevende oppgave som forutsetter ressurser til å analysere forholdet mellom konvensjonens krav, politikken og kunnskap om hvordan lover virker eller ikke virker. Norge har i tilknytning til sin aktivitetsplan om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeid i en årrekke gitt støtte til skriving av skyggerapporter og reisestøtte for kvinner fra tredje verden. Hvilke planer har regjeringen om å styrke dette viktige leddet i konvensjonens gjennomføring i Norge? Jeg minner i denne sammenheng om at de norske kvinneorganisasjonene ikke hadde økonomisk støtte til å legge fram sin skyggerapport for kvinnekomiteen i tilknytning til behandlingen av Norges 7 periodiske rapport, noe som ble bemerket i komiteens konkluderende merknader.


Vedlegg

Kvinnekonvensjonens kjernebestemmelser om diskriminering, forskjellsbehandling og likestilling:

Artikkel 1

I denne konvensjonen menes med uttrykket ”diskriminering av kvinner” enhver forkskjellsbehandling, utestengning eller begrensning på grunnlag av kjønn som har som virkning eller formål å oppheve eller svekke anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale , kulturelle sivile eller et hvert annet område, uavhengig av sivilstatus og med likestilling mellom menn og kvinner som utgangspunkt.


Artikkel 4,1

Dersom konvensjonspartene vedtar midlertidige særtiltak som tar sikte på å fremme faktisk likestilling mellom menn og kvinner, skal det ikke anses som en diskriminerende handling etter denne konvensjon, men skal ikke på noen m åte føre til at det opprettholdes ulike eller atskilte standarder; disse tiltakene skal opphøre når målene om like muligheter og like behandling er nådd.


Artikkel 5 a)

Konvensjonspartene skal treffe alle tiltak som er nødvendig a) for å endre menns og kvinners sosiale og kulturelle atferdsmønstre, med sikte på å avskaffe fordommer og hevdvunne og all annen praksis om bygger på stereotype manns- og kvinneroller, eller på forestillingen om at et av kjønnene er det andre underlegent eller overlegent.




1 En oversikt over konvensjonens bestemmelser er gitt i Anne Hellum ”Kvinnekonvensjonens betydning for det alminnelige kjønnsdiskrimineringsvern”, I Anne Hellum og Kirsten Ketscher (red) Diskriminerings og likestillingsrett (Universitetsforlaget 2008)

2 Kvinnekomiteen, General Recommendation No. 25, para.14.

”The Convention, targets discriminatory dimensions of past and current societal and cultural contexts which impede women’s enjoyment of their human rights and fundamental freedoms. It aims at the elimination of all forms of discrimination against women, including the elimination of the causes and consequences of their de facto or substantive inequality. Therefore, the application of temporary special measures in accordance with the Convention is one of the means to realize de facto or substantive equality for women, rather than an exception to the norms of non-discrimination and equality.”

3 Kvinnekomiteen konkluderende kommentar til Norges 3. og 4. periodiske rapport, para 459.

4 Ot.prp. nr. 77 (2000-2001), s. 48.

5 Mer om dette i Anne Hellum ”Mot et strukturelt diskrimineringsvern” : aktivitetsplikt og midlertidige særtiltak”, I Anne Hellum og Kirsten Ketscher (red) Diskriminerings og likestillingsrett (Universitetsforlaget 2008)

6 Se Peter Lødrup og Tone Sverdrup Familieretten, 6 utgave 2009.

7 Kvinnekomiteen General Recomendation No. 21.

8 Kvinnekomiteens kommentar til Norges 5-6 periodiske rapport og Kvinnekomiteen kommentar til Norges 7. periodiske rapport.

9 Tina Nordstrøm ”Innvandrerkvinners rett til rettsinformasjon”, 60 stp. Mastergradsoppgave i rettsvitenskap, levert 15 januar 2009. Vil bli trykket i Kvinnerettslig skriftserie.





Tags: forskjellsbehandling for, diskriminering, forskjellsbehandling, kvinnekonvensjon, fremme, likestilling, forskjellsbehandling